2016 gjennom en rekke av Nikon-kameraer

Da jeg gikk inn i 2016 hadde jeg en følelse av at fotografiet var blitt nedprioritert for min del. I løpet av uker var den følelsen det eneste jeg klarte å tenke på. Derfor bestemte jeg meg på å fokusere mer på det jeg brenner mest for i jobben. Da den tidligere sjefen sa at jeg skulle bruke like mye tid på fotograferingen som selve intervjudelen, innså jeg mitt største problem: jeg hadde ikke tatt meg nok tid.

Å jobbe i en liten redaksjon er kanskje mer hektisk, sammenlignet med de større. Vi har kanskje en mindre avis, færre utgivelser osv. Samtidig er vi færre som skal rekke over alt arbeidet. Likevel går jeg ut av 2016 med en følelse av at jeg har prøvd. Selv om jeg er langt ifra fornøyd. 2017 skal brukes på å fortelle i bilder. Og jeg skal være streng. Mye strengere enn før.

Svakheten min er at jeg ikke går tett nok på. Jeg lar meg selv tro at jeg er i veien. Dét er det slutt på fremover. Selv om jeg ikke kommer til å forkaste de etiske prinsippene, så er det ikke plass til noe som helst nedverdigende tanker dette året.

Jeg gir dere dermed mitt år i Askøyværingen.

Legg igjen en kommentar