Hvordan velge det ene øyeblikket?

Lyset er som det skal være.
Hun er som hun skal være.
Hesten er som han skal være.
Alt er tilrettelagt for at bildet skal bli akkurat slik jeg har forestilt meg.

Så skjer det magi foran kameraet. De jeg har fotografert tidligere er alltid mer komfortable. Og på et tidspunkt kommer båndet de deler frem, og det er bare å henge med i svingene. Hånden fanges en centimeter før den når hesten. Hårstråene blafrer i vindkastet som passerte meg før det traff henne. Det ville blåse ut. Akkurat der.

Hvor skulle jeg legge lysskjæret? Hvordan kunne jeg unngå det? Den indre diskusjonen fortsatte idet jeg så vinden hadde snudd og blåste forsiktig over gresstråene i bakgrunnen før det traff dem. Både hår, klær, pels og gresstrå. Skulle jeg bry meg om gjerdet? Lavere perspektiv tok lyset, det samme gjorde andre vinkler. Gjerdet fikk være. Flytte fokuset på resten av jobben.

Jeg visste jeg hadde det jeg trengte. Spørsmålet var bare: hvilket trengte jeg?

Gi seg når leken er god. Ikke min sterkeste side. Lyset nærmer seg slutten. Legger lysstriper på utvalgte steder langs marken. To faller i perfekt lengde fra hverandre. Naturlig opplyst forgrunn er av sjeldenhetene. Vi skynder oss bortover. Jeg prøver å si til meg selv hva som skjedde sist gang jeg skyndet meg bakover langs en ujevn mark.

På huk ser jeg lyset danse i stråene i forgrunnen. De flytter seg, akkurat så mye på skrått at lyset klarer å treffe dem begge. Igjen er alt tilrettelagt. Det er kun å følge med. Jeg ville ikke ha noe oppstilt. Noe flashy. Noe skrikende.

Jeg ville ha noe ekte.
Jeg ville være en del av deres øyeblikk.

Jeg har fotografert Katrine og Shatan i en årrekke. Jeg har lært meg de små tingene. At de snakker høyest med hverandre når de helst ikke sier så mye. Jeg vet de forstår hverandre på en helt egen måte, og at de er med på det meste jeg spør om. Jeg må ikke lenger forklare idéene mine i detalj for at Katrine skal forstå dem. Hun bare vet. Vi alle bare vet.

Når det blir litt kjøligere.
Når lysstripene blir færre og færre.
Når gåsehuden kommer smygende.
Når det nærmer seg slutten.
Når vi bare har få forsøk igjen.

Og et magisk øyeblikk som vi aldri får tilbake.

Legg igjen en kommentar