I overmorgen

Brått forsvant inspirasjonen.
Omtrent like fort som den kom.

Kameraet ble liggende i samme posisjon i over én uke, med den vevde kamerastroppen surret rundt objektivet. Jeg kunne nesten høre støvpartiklene bane vei mot speilene i kamerahuset. Trangen for å gå en tur, med stroppen over skulderen hadde aldri vært større. Dager ble til uker, og regnet trommet underholdende på vinduet. Timene på sofaen ble mange nok til at rødfargen i kinnene kom smygende. Oppdragene på jobb så masseprodusert at jeg ikke en gang ønsket å ta det innover meg.

Drømmene tok meg tilbake til sommeren. Jakten på de lilla blomstene i nærliggende avstand fra Rallarvegen. Vi syklet flere kilometer på jakt etter dem. Jeg klarte ikke legge fra meg den lilla fargen i forgrunnen. At vi fant dem akkurat da skyene slapp litt ekstra sol utløste det indre barnet i meg, og i løpet av sekunder hadde jeg forlatt sykkelen min til fordel av yrvått gress og villblomster.

Da inspirasjonen nok en gang glimtet med sitt nærvær endte det med to fulle CF-kort, stive fingre med dødsgrep rundt det ellers «ikke så tunge-kameraet». Macen ble så full at startdisken begynte å sutre og lykkeboblene begynte å dukke opp i kroppen, en etter en.

Og jeg lovte meg at det ikke skulle skje igjen.
Jeg visste det var et løfte jeg aldri kom til å klare å holde.

Legg igjen en kommentar