Fra 16.30-17.30

Litt i halvtåke etter to dager med total avslapping hørte jeg mamma rope fra stuen i hytten om at jeg måtte se solnedgangen. Solnedganger fra hytten er ikke akkurat en sjeldenhet, men denne gangen ville hun ikke gi seg. Da jeg så ut vinduet så jeg himmelen i mer fyr enn vanlig. Selv med stativet gjenglemt hjemme og minusgrader som lurte seg rundt i hele området hoppet jeg i alle ullplaggene jeg kunne finne og småløp ned mot kaien.

Jeg var selvsagt for sen.

Men følelsen av adrenalinet blandet med de rødglødene kinnbeina og øreflippene hadde jeg helt glemt. Den skal jeg absolutt kjenne mer på i tiden som kommer.

Legg igjen en kommentar