Da de satt munnkurv på Helmut Newton

Uansett hvor jeg reiser i verden, bruker jeg tid på fotoutstillinger. Enten det er store faste utstillinger, som hedrer mestrene – eller verk fra yngre, ukjente fotografer. Jeg er like nysgjerrig. Og som oftest blir jeg like skuffet hver gang når jeg skal utforske verkene til de store. På en eller annen vridd måte har fotografi gått fra å være noe for folket – til å bli noe utilgjengelig for folk flest.

Da jeg besøkte Berlin var det gitt at jeg måtte titte innom Helmut Newton Foundation. For dem som ikke vet var han en tysk-australsk motefotograf. Han var kjent for storslagne fotografi, med mye nakenhet, som snakket i store bokstaver. Jeg har personlig alltid tenkt på ham som fotografen som snakket høyere enn resten. Han har fotografert så mange forsider hos verdens mest ledende motemagasiner at jeg for lengst har mistet tellingen. Men for meg ble det klare, skarpe språket en inspirasjon i arbeidet mitt som fotograf.

Det er det fremdeles i dag. Selv om det er gjemt langt inne i det som blir levert. (Kanskje målet for 2017 skal være å bringe inspirasjonen mer til live?)

Hold musepekerne over fotografiene for bildetekst.

Den vårdagen i Berlin, da jeg gikk gjennom dørene og inn i utstillingsområdet tok skuffelsen nok en gang overtaket.

Utstillingen var fantastisk. De hadde samlet hans gamle dresser (som var like signaturantrekk for ham som Steve Jobs sin pologenser), kameraer, rekvisitter, dagbøker, brev og personlige eiendeleler. Listen var uendelig. De hadde til og med rekonstruert en del av leiligheten hans. Innerst i lokalet dekket forsidene hele veggen. Det var hans liv. Kort oppsummert. Så hvordan kan man bli skuffet?

Fordi rommet var omgitt av total stillhet. Stillere enn en begravelse. Knirket skoene dine kom kvasse blikk fra alle kanter. Menneskene som gikk der var ikke «hvem-som-helst». De overanalyserte, i sine dyre merkeklær og stilfulle frisyrer. Da jeg gikk der, med øynene limt mot veggene, med korte, sakte steg, begravet jeg Helmut Newton. Han var så stor, så høylytt. Og utstillingen hadde satt munnkurv på ham. Da jeg så arbeidet hans kjente jeg hele følelsesspekteret boble. Jeg ville le, jeg ville gråte og jeg kjente sinne bygge seg opp. Jeg ville ha en høylytt diskusjon om motefotografiene som var blitt samtidskunst. Men det kunne vente på seg. Nå skulle man bare observere. Helst uten noen som helst forandringer i ansiktsuttrykk.

I resepsjonen spurte de hva jeg syntes om utstillingen. Jeg kom frem til at det beste var å bare la hodet henge og gå derifra.

Hele karrieren hadde han viet til å skape debatt. Han fotograferte det ingen andre ville (eller klarte). Han var motefotografen for folket. Han var fryktløs. Men i denne utstillingen var ikke folket invitert. Han var tatt inn i de øvre rekker. Og jeg kunne ikke stoppe skuffelsen denne gangen heller.

1 Comment

  1. Angela says: Svar

    Herlighet for en tekst! Wow! Imponerende hvordan du tenker på denne måten om utstillingen, jeg blir målløs selv.

Legg igjen en kommentar