Stormbarn

Til min mors frustrasjon har jeg alltid vært et nysgjerrig stormbarn. Jeg tror jeg har arvet hennes interesse for natur, vær og rå kraft. Problemet er bare at hun foretrekker å stå i bakgrunnen å observere. Samtidig har jeg arvet min far sin nysgjerrighet. Jeg vil helst så nærme at naturen dytter meg bort. Og sålenge det ikke er snakk om strømdykking  – så er det få ting jeg liker så godt som å kjenne kreftene i naturen.

Derfor var det ikke sjeldent samtalen mellom mine foreldre og jeg gikk lignende dette:

«Må du så langt ut?»
«Ja.»
«Hvorfor må du være så vanskelig? Dette klarer jeg ikke se på.»
«Greit.»
«Kan du ikke bli med og passe på henne?»

Dermed dro pappa og jeg på eventyr. I voksen alder har det ikke blitt veldig mange, men i blant kjører vi til forlatte steder, fotograferer og utforsker akkurat litt mer enn mamma ville ønsket. At det blåste så hardt på broen at jeg ikke fikk opp bildøren, eller at jeg ble tatt av vinden når jeg rundet nausthjørnet var detaljer hun aldri egentlig fikk vite. Selv om jeg egentlig tror hun alltid var klar over det.

Legg igjen en kommentar