Mosaikken av mitt liv

Mitt liv har blitt en mosaikk av øyeblikk. Mange av dem fanget og foreviget, men de fleste har forsvunnet like fort som de kom. 19. august er verdens fotodag og fotografer (meg blant annet) har brukt dagen på lys og skygger. I dag er den største fotofesten i løpet av året. Jeg skal ikke være vanskelig å be når det kommer til å feire det mediet jeg lever for. Puster for.

Tenk deg en verden uten fotografi. En verden uten øyeblikk som er foreviget for de neste generasjoner. En verden uten fotografiske mestre som bokstavelig talt har gitt oss bilder fra fortiden. En verden hvor Nicéphore Niépce og Louis Daguerre aldri fikk suksess med daguerreotypi, en videreføring av camera obscura.

I dag tar vi fotografiene for gitt. Kodak revolusjonerte fotoverden for amatørene, og jeg tviler på at de kunne se for seg hvilken utvikling fotografiet ville ha i årene som kom senere. I dag tar det oss sekunder å fange et øyeblikk på smarttelefonen, som igjen «revolusjonerte» fotografiet som blant annet tok en negativ snuoperasjon for fotojournalistene. Igjen kunne alle gjøre jobben. Eller ikke.

Gang på gang kommer man tilbake til kjernen av mediet. Av vitenskapen og kunstformen. Av faget. Alle kan trykke på knappen – men akkurat når, hvorfor og hvordan er en helt annen historie. Ta med kameraet ditt, opplev og forevig. Når fotografiet har eksistert i 200 år gjetter jeg det har gått i gjennom iallfall én revolusjon til.

Legg igjen en kommentar