Elsk-hat situasjonen

En av mine favorittdeler ved å reise er selve flyturen. Det er også den verste delen jeg vet om, for jeg liker ikke å fly. Overhode.

Før avreise er jeg nærmest et vrak. Jeg klarer ikke holde en samtale samtale over lenger tid, jeg småsvetter og må gjøre alt som planlagt, eller blir jeg helt vekke. Det er som om blodet slutter å sirkulere gjennom kroppen min og hele verden tar seg en seriøs snurr. Og hele veien inn til jeg finner setet mitt håper jeg på at den som sitter ved siden av meg ikke er like tussete som meg selv. Erfaringer tilsier at det ikke nødvendigvis er en god kombinasjon.

Men så tar vi av. Og litt etter litt slutter verden å snurre. Som oftest akkurat når vi passerer skylaget.

Å se utover de hvite mattene roer meg på en merkelig måte. De ulike fasongene, skyggespillene og uendeligheten. Jeg tar meg å tenke at det hadde vært moro å hoppe fra sky til sky, som i en tegnefilm som passer for de litt yngre enn meg. Jeg kan sitte i timesvis med øynene klistret ut vinduet, akkurat som på sjøen. Å stirre inn i det uendelige.

Og jeg kommer ikke over at planeten vår kan være så fin. Så uendelig fin.

Legg igjen en kommentar