Aldri forvent overimorgen

Tåken lå tungt, over hele vågen.
Over blåsene som holdt garnene, fylt med vintersild.
Over vannet, som var definisjonen av blikk. Ikke en krusning å se.
Over måkene, som forventningsfullt fulgte oss med stive blikk da vi dro fisk etter fisk ombord.

Morgenen var vår. Verden lå fremdeles under varme dyner, eller drakk nytrukket kaffe til vintersport som allerede hadde startet på NRK. Ingen latter, ingen Saab- eller Volvo-motorer som fylte vågen med lyd. Det var bare oss, med tunge øyelokk, omringet av magisk lys.

I det øyeblikket garnet var kommet ombord kjørte vi inn i tåken for å finne nye motiver, begge like klar over at morgener som disse sjeldent kom igjen.

Legg igjen en kommentar